Vi hadde en ung sjåfør under hele oppholdet i India som het Mahipal. Han tok oss med til landsbyen sin der vi fikk hilse på familien hans og andre landsbybeboere. Det var en spesiell opplevelse. Bodde i et distrikt som heter Haryana der de lever av bare jordbruk og ingenting turisme (i hvert fall ikke direkte - Mahipal levde jo av oss som turister gjennom sjåføryrket da..).
Husstanden hans bestod av 18 folk, der tre av dem var kona og de to barna hans. I tillegg bodde foreldrene der, samt onkel og en del søskenbarn og deres familier. Var gøy å se hvordan de bodde, men svært enkle kår! To rom, enkelt møbler med et par senger som også fungerte som sofa/benk/stol, en klokke som ikke virket, en gammeldags symaskin (ikke elektrisk, men sånn du dreier rundt selv), en telefon og kanskje et teppe.. Kjøkkenet var utenfor, under tak, på 2,5 kvadratmeter kanskje, og med kun det mest nødvendige av utstyr. I en krok på "gårdsplassen" var et ildsted, der tørka kumøkk fungerte som brensel. Husstanden hadde 4 store kuer og en geit (som gav 1 liter melk hver dag), samt en brønn (som hele landsbyen benyttet seg av). Brønnen var betalt av ei sveitsisk dame som het Christine eller Christina, og som Mahipal hadde vært sjåfør for for i fjor. Ikke alle indiske landsbyer er like heldige.
Fikk veldig god kontakt med barna i familien og landsbyen (gikk nemlig en rundtur for å se landsbyen, og da sluttet stadig flere landsbybeboere seg til, de fleste barn og unge, til vi var en flokk på rundt 30 personer...).
Opplevelsesrikt, og noe som sitter i lenger enn turistattraksjonene.
:)
